Pilmaking 

En innføring i hvordan du lager dine egne piler

av Are Onstad

Når du først har skaffet deg en langbue, bør du ha piler som passer. Da kan du enten kjøpe dem, eller lage dem. Det er selvsagt morsomst å lage dem, for da kan du lage dem slik du vil ha dem. Piler består av noen ganske få komponenter, og er enkle å lage. Du trenger i prinsippet bare noen pilskaft, noen pilspisser noen styrefjær, lim og litt verktøy.

Pilsskaftet kan være av mange forskjellige materialer. Bjørk og furu er glimrende materialer å lage piler av. Det fins mange andre tresorter som egner seg også, men begynn med de som er lettest å få tak i. Du kan enten kjøpe ferdige pilskaft, eller bare kjøpe rundstokk på trevarehandelen. 8 mm er standard størrelse, men det er litt i tynneste laget for kraftigere buer. Har du en bue som er på over 50 pund, bør du kanskje bruke 9 mm. Skaftet bør være i overkant av 80 cm, hvis du er av normal størrelse. Når du kjøper tre til å lage piler, er det to ting du bør passe på. Emnet skal være så rett som mulig, og årringene skal helst gå fra den ene enden av pila til den andre. Hvis årringene går på skrått i pila, vil det svekke pila.

Når du har kjøpt pilskaft, er du klar til å gå neste skritt. Er skaftet helt rett, er alt fint. Er det ikke det, må du rette det opp. Sikt nedover langs skaftet, og du vil raskt se hvor skeivheten ligger. Ta tak i pila og bøy motsatt vei ved det punktet. Med litt flaks og litt øvelse, vil du snart få en rett pil. Hvis den virkelig er skeiv, kan det lønne seg å holde den litt over bålet før du bøyer den. Pila skal varmes godt, men ikke svies Nå som du har fått rette pilskaft, er du klar til å gå videre.

Du er nå klar til å lage hakk til strengen, også kalt nock. Kikk på endeveden der du skal lage nocken. Det er viktig at du lager hakket på tvers av årringene, ikke langs med dem. Legger du hakket parallelt med årringene, er det stor fare for at nocken splintres under skyting. Ta en fintannet sag, og sag deg ca 7-8 mm ned i enden. Du har nå fått begynnelsen på en hakk som strengen skal ligge i. Strengen er tykkere enn hakket er bredt, så hakket må utvides. Dette kan gjøres på flere måter. Du kan file det større med nålefil. Eller du kan lime sammen flere fintannete sagblader slik at du sager et bredt fint snitt. Det viktigste er bare at nocken blir så vid at du får pila på strengen, men så trang at pila så vidt henger av seg selv der. Hvis du vil være litt snill mot strengen, kan du runde kantene litt, slik at det ikke blir noen skarpe kanter.

Neste prosess er fjæring. Til dette trenger du lim og tre styrefjær til hver pil. Disse bør være forholdsvis store, for at pila skal kunne få nok stabilitet. Fjær av gås (hvite/grå) var det som vanligvis ble brukt i tidligere tider. Styrefjær som ser ut som de kommer fra en papegøye bør unngås. Hvis du har planer om å lage mange piler, bør du kanskje investere i et fjæringsapparat. Dette gjør at du kan gjøre en nøyaktig jobb, uten å være utrolig fingernem. Kontaktlim fungerer bra til limingen. Jeg anbefaler å begynne med ferdig tilskårne styrefjær, så kan man heller lage sine egne styrefjær når man behersker det enkle. Fjærene skal monteres så langt fra nocken at du får plass til fingerne på strengen, uten å komme borti fjærene. Vanligvis passer det med ca 2.5 cm mellom fjær og nock. Fjærene skal monteres slik at hårene på fjæra, skal peke bakover. Den ene fjæra skal plasseres i rett vinkel på strengehakket. Denne fjæra kalles hanefjæra, og skal stå rett ut fra buen, når pila er på strengen. Mange foretrekker at hanefjæra er i en annen farge, slik at det er lett å se hvilken vei pila skal på strengen. De to andre fjærene plasseres med 120 graders vinkel på hverandre. Det vil si at det er like stor avstand mellom alle fjærene. Når du skal lime på fjæra, tar du kontaktlim på fjæra. Deretter presser du den lett mot skaftet der den skal plasseres, for så å fjerne den med en gang igjen. Når limet ikke kleber lenger presser du den på igjen. Det kan lønne seg å ta en liten surring med tynn tråd rundt foran på alle fjærene. Dette gjør at fjærene ikke løsner så lett.

Du er nå klar til å montere spissen. Her har du et utall forskjellig typer. Alt fra smidde historiske spisser til gummitupper. Da er det bare å tilpasse pila til spissen. Dette er spesielt viktig for spisser med fal, for da blir kontaktflaten til limet tilstrekkelig. Jeg anbefaler epoxylim til liming av spissene. Epoxylimet kan herdes i stekeovn 60 - 120 grader for ytterligere styrke.

Da er du klar til å skyte med buen din og de nye pilene dine. Gratulerer...

Føler du at du behersker kunsten å lage piler, er det bare å gjøre det mer avansert for seg selv. Her kommer noen eksempler på hva du kan gjøre for å få litt utfordring: 

Tenk på at du kan få pilene dine til å se ut slik som de gjorde i middelalder og vikingtid. Du kan klare bedre enn det som fins på markedet. Skal du ha piler som ser historiske ut, må du gjerne ut med en del penger. Ikke mange har råd til en tylft (12 stk) piler til 300 kroner stykket. Da vil du i hvert fall ikke bruke dem.

Forsterke nocken med innfelt horn:
Dette er kun nødvendig hvis du skyter med en kraftig bue, men er pent på alle piler. Hvis man ikke vil påta seg arbeidet med å forsterke nocken med horn, kan man i stedet lage en surring rundt nocken. Dette vil minske sjansen for at nocken sprekker ved skyting, og anbefales på alle piler. Hvis du har smalnet av pila i nockenden, er du nødt til å forsterke nocken med horn.

Før du begynner, skal du være klar over at horn er hardt å jobbe med, og det lukter ille. Forsterkningen skal ligge parallelt med årringene, altså på tvers av strengehakket. Forsterkning skal gjøres før nocken lages. Hornplater kan kjøpes, ellers kan du ta deg tid til å sage dem selv. Disse kan være ca 2 mm tykke, og de må være minimum 1 cm lengre enn strengehakket er dypt. Sag et spor som er stort/dypt nok til å få ned hornplaten, og lim den på. plass. Når limet er tørt, kan du fjerne overskytende horn og lim, ved å bruke rasp og fil. Etter litt arbeid, ligger hornbiten helt jevnt med resten av treverket i pila. Nå kan du lage nocken på vanlig måte.

En del piler fra tidligere tider har kileformete hornstykker. De er da bredest nærmest enden av pila. Dette krever mer arbeid, men det blir enda mer solid. Personlig bruker jeg hornplater på ca 2 mm tykkelse på pilene til min 105 punds bue, og det holder fint. Det er derfor ikke nødvendig med kileformet forsterkning, men det øker selvsagt slitestyrken på nocken, og ser veldig pent ut. Hornforsterkningene som ble brukt på pilene funnet på Mary Rose (Henry VIII's krigsskip), var 2 tommer lange. De gikk så langt inn i pila at den bakerste surringen på styrefjærene, dekket avslutningen på hornforsterkningen.

Lage egne styrefjær:
Skal man lage sine egne styrefjær, kan man få dem akkurat slik man vil ha dem. I eldre tid (middelalder), brukte man stort sett bare gås og svane. Fjær fra påfugl og kalkun kom senere. De lærde strides om hva som er best. Man kan få kjøpt fjær fra forskjellig fugl, og noen av disse er til og med delvis klargjorte. De er da splittet på langs, så man bare har den halvdelen man trenger. Man kan selvsagt også gå til innsamling av fjær fra f.eks. svane. Disse feller fjær i juli og august. Da er det bare å plukke dem opp og vaske dem rene. Du skal bare ha styrefjær fra ytterste del av vingen, da disse har den rette stivhet.

Det er veldig viktig at du bare bruker fjær fra enten høyre eller venstre vinge på hver pil. Når alle fjærene er fra samme vinge, vil dette gjøre at pila vil rotere i flukten, noe som gir pila stabilitet. Fjæra skal splittes på langs, hvis ikke det allerede er gjort. Du skal bruke den siden av fjæra med lengst hår. Finn rillen som går langs midtribben, og skjær et forsiktig snitt langs den. Da har kniven noe å følge, når du legger mer vekt på den. Så er det bare å splitte den. Ikke prøv å få flere styrefjærer ut av samme fjærside. Disse blir for korte, og de får ikke den rette stivhet. Du skal bruke midtstykket av fjæra. De fleste piler man har funnet fra middelalderen, har hatt styrefjær på 15 cm og oppover. Det har faktisk vært nevnt styrefjær på 30 cm lengde! Når du har kappet den til i riktig lengde (1 cm lenger enn du vil ha den), skal du pusse midtribben ned til ca 1 mm. Så fjerner du 1/2 cm med hår i hver ende av fjæra, så har du et område hvor du kan sette surringen i hver ende. For at denne surringen skal bli jevn, må du tynne ned dette området.

Så er det bare å montere fjærene. Nå kan du trimme fjærene slik du vil ha dem. Den vanligste måten man gjorde dette på, var enkel. Man begynner bak på fjæra med en saks. Klipp fra 2,5 cm høyde i en linje ned mot forreste surring. Baksiden av fjæra følger sin naturlig skråning bakover. Du må derfor huske å montere styrefjærene lenger fram, slik at du får plass til fingrene dine bak på pila. 4-5 cm bør holde. En annen måte å gjøre det historisk riktig på, er å klippe fjærene i jevn høyde i hele fjæras lengde. Noen foretrekker å brenne fjærene i riktig form, men dette stinker, og en saks gjør like god nytte på såpass enkle fasonger. Så er du klar for neste prosjekt, surring av hele styrefjæra.

Surre hele styrefjæra:
Dette var en nødvendighet i tidligere tider, da limet ikke var så effektivt som i dag. En del av limene var vannløslige, og det er en trist sak om alle styrefjærene løsner i regnvær. Det krever litt øvelse og tålmodighet for å få det pent, men det er verdt det. Resultatet blir penest om du bruker en tynn tråd. En tykk tråd splitter fjærfibrene. Silke- eller lintråd har ble ofte bruk til dette. Det er lurt å vokse den, da dette gjør tråden litt klebrig og mer holdbar. Ta en tråd som er lang nok. Det er litt trist om du må skjøte den midt på styrefjæra. Selv pleier jeg å bruke en tråd som er 2 1/2 ganger pilas lengde.

Begynn 1/2 cm foran forreste del av styrefjærene, og surr tett opp 1/2 cm inn på fjærene. Så begynner den delen som krever øvelse. Du skal nå surre deg i en spiral bakover på fjærene. Denne skal være med jevn avstand, og jevn stigning. Vanligvis var det ca 1/2 cm mellom hver runde på disse surringene. Når du har kommet til slutten av fjæra, avslutter du med en surring på 1 cm. For å låse tråden, surrer jeg inn en nål i de siste rundene med øyet pekende bakover. Når jeg har surret langt nok, trer jeg tråden gjennom nåla, trekker ut nåla og strammer.. Deretter er det bare å klippe trådenden, og du er ferdig. Det kan nå lønne seg å jobbe litt forsiktig med fjærene for å få dem til å ligge jevnt igjen.

Smale av skaftene, mot spissenden, mot nockenden eller begge ender
Den vanligste formen for piler i dag, er de med parallelle sider. Piler brukt i tidligere tider var ofte avsmalnende på en eller annen måte. Man hadde tre hovedtyper av avsmalning. Den som var tykkest ved spissen, og smalnet jevnt bakover mot nocken (taper-fashion/bobtailed). Hovedtype nummer to, var den som var tykkest på midten, og smalnet jevnt mot nock og spiss (barreled). Siste hovedtype ligner veldig på forrige, men det tykkeste partiet ligger lenger bak på pila (chested/big breasted). Piler av typen bobtailed, har selvsagt en fordel for stridspiler. I og med at pilskaftet er bredest ved hodet, vil pila lettere kunne fortsette inn i målet når pila treffer. Piler av typen barreled, blir ofte brukt til piler som skal rekke langt. Fordelen med disse, er at de har den nødvendige stivheten midt på pila, men man sparer vekt i begge ender av pila. Piler med chested fasong, vet jeg ikke fordelen med, men det kan være at man ville balansere pila litt bedre når man brukte tunge spisser.

Hvis man skal ha en stridspil, er det ikke så nøye om den blir litt tung. De var gjerne det, de skulle tross alt kunne slå gjennom en metallrustning. Piler av denne typen, ble gjerne lagd av hardtre. De tåler derfor avsmalning godt. Hvis målet derimot er å lette pila mest mulig, kan det lønne seg med en forsterkning av pila. Hoveddelen av pila kan da lages av furu eller et annet lett materiale, mens framste del av pila lages av hardtre. Dette var så vidt jeg vet ikke brukt i middelalderen, men forholdsvis vanlig rundt 1900. Man kan jo selvsagt prøve å lage seg en slik pil hvis man liker å eksperimentere.

Kilder:
"Langbuer og pile af træ" av E. Sigurd Hansen. Utgitt 2000 av Bogans forlag
"The heritage of the longbow" av Pip Bickerstaffe. Utgitt 2000 av Gresham print
"The traditional bowyer's bible" Vol. 1-3 av diverse forfattere. Utgitt av The Lyons press.
"English longbowman 1330-1515" av C. Bartlett og G. Embleton. Utgitt av Osprey Publishing 1998

 

Til toppen

Tilbake til www.langbue.no